Orkesteret som samlet et nesten fullsatt Kulturhus søndag kveld til nyårets opptakter er på ingen måte tynget av alderen. Derimot er standard og presisjon, ytelse og muskler av en nærmest uoppnåelig kvalitet. For yngre musikkgrupper. Her er faktisk ikke mestring i seg selv et mål. Her er ikke stoffet innøvd. Her er det innlevd. Man forstår at modningsprosessen – eller kanskje vi skulle ha sagt pusteteknikk og instrumenthåndtering – finslipt hos mange av medlemmene over lang tid. De sist nyankomne merker naturligvis orkestermusikkens standard, form og farge, kostbart arvegods som det er, og tar vel imot og fører videre. Til stor glede og noe sorg.

Musikkens kommodeskuff er en underlig verden. Hvor viktig er den? Eller kanskje vi skulle si: Hvor viktig er livet? Musikkens evne til å tolke virkelighetens mørke og lys og alle tenkelige sjatteringer imellom, er livet i seg selv. Og man har – himmelen være lovet – en veiviser og et speil, eller som programmets stolte forsidebilde viser, et fyrtårn av dimensjoner, satt opp på samme måten som orkesteret, av tidligere generasjoner. Og som viser vei i uoversiktligheten. Slik nå livet engang er trengs det noe fundamentalt og vennlig. Som musikken.

Arendal Byorkester under sin myndige og strålende dirigent Britt Hilde Våge, utspilte de mange ulike drama på særegent og mesterlig vis. Våge håndterte programmet og orkesteret og publikum i den grad at man faktisk kunne ha klart seg uten orkester. Positivt ment. Og man måtte pine seg for å løsrive blikket fra henne. For en autoritet. For en bauta. Og da er ikke veldig mye sagt om den saken.

Programmet spente over store avstander i tid, stil og uttrykk. Og konferansier Karl Johan Emmanuelsen må ha meg unnskyldt, tema for konserten var ikke «Lover den Herre». Salme-preludiumet skapt av James Curnow var allikevel en begynnelse på en nyttårskonsert verdig. Og det ga mersmak.

Så fulgte et utdrag av italienske opera «La Forza Del Destino» i dramaet mellom frier-datter-far som rent musikalsk muligens var den største utfordringen denne kvelden. Kontrastfullt og sjokkartet er stikkord på stykket som veksler mellom hviskende hengivenhet til skummende raseri, slik opera ofte elsker å fremtre. Orkesteret trådte tydelig frem. Og mente alvor. Med sine mange flotte virkemidler.

Schindler`s List var neste post. Inkludert Kari-Andrea Bygland Larsen på fiolin. Hun og hennes unge søster Åse-Maria Bygland Larsen på cello, som vi fikk stifte bekjentskap med senere i arrangementet, hører til de talentene som har det troverdige musikalske uttrykket tilgjengelig. Det som trengs når en konsert som dette skal løftes enda noen centimetre.

Og man synker ned i musikkens trøst spilt på aller mest tiltalende vis. Avdempet og troverdig. Hvor det er stor smerte og sorg trengs det også stor trøst som i dette John William komponerte praktstykket. At bakteppet er grusomt gjør at musikken både som komposisjon og konsert må kunne stå opp og spille sin rolle.

I stykket «Passacaglia op.20.no 1» var det bare de to søstrene med. Cello og fiolin. I en jakt som ingen ende ville ta. Hvordan de fikk det til? Helt utrolig. Og svært imponerende.

Av medlemmer i orkesteret ble vi fort fascinert av Tommy Bjørn Jensen på kornett, Ann Kristin Olsen på fløyte og Mona Johansen på valthorn. Deres pust-til-lyd var strålende og de leverte mange fine bidrag i oppbygningen og gjennomføring av de ulike numrene.

Lydmessig blir et hornorkester lett preget av mye mellomtoner. Det gjør at man må være nøye med fordeling av besetning og antall instrumenter i de ulike gruppene. Her har orkesteret fremdeles noe å arbeide med. Det er virkningsfullt at så mange kvinner er med. Og klangen preges av det. Man hører faktisk at byorkesteret er en fin blanding av kvinner og menn.

Oppsett og sammensetning av programmet var tankevekkende. Også takket være konferansier Karl Johan Emanuelsen som bandt sammen innslagene på en lun og spennende måte. Med morsomme anekdoter og merkelige historier som gjorde at det på sett og vis var enklere å komme inn i neste musikkstykke når man noen ganger og ikke så rent sjelden motvillig måtte slakke opp taket til forrige nummer. Og gjøre seg klar for neste inntrykk.

På sitt vis fungerte konserten som en appetittvekker på det nye året. Mange små portretter av livsbejaende og til en viss grad livsfarlige elementer. Slik livet nå engang er. At Evert Taube med sin Calle Schewerns vals også får prege et slikt arrangement er mer enn trivelig.

«O, eviga ungdom, mitt hjärta är ditt,
spel opp, jag vill dansa en vals.

Det doftar, det sjunger från skog och från sjö,
Här dansar Calle Schewen med Roslagens ros

han dansar till solen går opp!

http://www.agderposten.no/kultur/til-stor-glede-og-noe-sorg-1.609826